Arktisk dagning, februar 1998

Onsdag 11. februar.
Flyet, som jeg i Tromsø borda en time tidligere, flyr over Bjørnøya. Jeg tenker på forrige sommer, da vi med lite søvn gjorde den samme overfarten i seglbåt på fire døgn. Etter mye møye kom vi hit; sjøl om vi hadde til plan å seile til Spitsbergen, gjorde vi retrett ved denne øya. Minnet av en tur til Longyearbyen som jeg hadde gjort i desember, drog meg da nordover, og nå ser jeg fram med dobbel lyst til å kople av på toppen av kloden i noen få nye dager. I nordøst stiger fullmånen opp av skyene, samtidig synker sola ned i sørvest i nesten eksakt opposisjon, liksom to baller i en himmelsk leik. Jeg ser på klokka. 14:00. Jeg har trådd inn i polarnatta.

Klokka er tre idet bussen frakter meg inn til i Longyearbyen med sine 1200 innbyggere. I nesten fire måneder har det alt vært mørketid, men om få dager vil sola stå opp. Først nå ser jeg dette landskapet i lyset, eller snarere i et halvlys. Over den snødekte fjorden rager Hiorthfjellet; jeg husker den første dagen som jeg tilbrakte her; jeg kom svært tidlig om morgenen, og den desemberdagen var så mørk at hele gikk før jeg i lyset av den stigende halvmånen fikk øye på dette fjellet som nå er umulig å overse. Lyset maler fjella i en blå, kald farge, og navnet Svalbard virker mer beskrivende enn noen gang.

Etter få timer synker byen sakte ned i et mørke likt det fra desemberdagene. Som det bruker om vinteren, sveiper vinden over det kalde landskapet; snøen piskes tretti meter til himmels slik at den danner ei tåke. Men lufta er likevel ikke slik at den svir i ansiktet, den er rundt -8°, langt varmere enn kulda jeg før har opplevd her. Den første kvelden avholder jeg meg fra anstrengelser, for en to dager gammal feber sitter ennå i meg; jeg er sliten. Jeg måler en feber på 38,3° og legger meg.

Torsdag 12. februar.
Jeg har bare en liten feber og føler meg bedre; jeg har godt håp om raskt å bli helt bra. Været vedvarer, det er skya og fokket haster rundt hushjørna. Jeg gjør meg klar til en skitur; sekken blir tung på grunn av fotoutstyret, derfor kler jeg meg så tynt som kulda tillater, som er god for tretti effektive minusgrader. Dessuten tynger også mauseren meg litt, for, som alle disse notisene på flyplassen advarer, i terrenget skal det bæres våpen; nylig blei en isbjørn observert ved flyplassen, fra utkanten av byen har det kommet rapporter om spor, én blei til og med skutt i Ny-Ålesund og andre har plaga bosettinga der, og endelig holder ti bjørner på Bjørnøya besetningen i tømmer; og slik går folkesnakket.

Jeg går opp Longyearbreen. Jeg svetter. For vinden hindrer framdrifta mer enn den gjør meg kald. Breen tar meg 500 meter over havet, der jeg går inn i et hvitt ingenting. I tåka og snøfokket er alle konturer viska ut, i alle retninger er det ingenting å se, bakke og himmel er like, det fins ingenting jeg kan feste blikket på, øya flakker, jeg blir ør; stundom ser jeg en stein eller skyggen av ei fonn, men jeg klarer ikke å feste blikket på dem uten at de bare forblir dansende flekker. Til slutt gir jeg opp og vender; for det er jo ingen grunn, dersom jeg ikke vil kunne få sett noe, til at jeg skal fortsette, og nå mørkner det alt. På mer enn fire timer gikk jeg bare femten kilometer.

Utpå kvelden letner det, og fullmånen skinner bak et dislag. I noen minutt flakker et skarpt nordlys raskt over sørhimmelen.

Fredag 13. februar.
Jeg er feberfri, været er vekslende. Av og til er det klart, og jeg trur det blir bedre etter hvert som dagen gryr. Før jeg drog hjemmefra, skaffa jeg meg ei liste som forutsier visse blink på himmelen. Et slikt blink varer i noen få sekund og kan lyse 600 ganger sterkere enn Sirius, den lyssterkeste stjerna; årsaka til disse fenomena ligger i sollyset som reflekteres i solpanela til Iridium-satellitter. Klokka 16:45:12 skal det komme et slikt blink, og det vil jeg fotografere. Jeg går opp Platåfjellet, der det er utsikt over nærområda. Jeg ser et stadig mørkere praktfullt blått lys omgi byen under en nesten skyfri himmel. Jeg rigger til fotoutstyret og mens vinden plystrer høglytt gjennom stativet, tar jeg flere fotografi; slik blåser nå vinden, som jeg snur ryggen mot, at jeg må holde på fotoutstyret med et fast grep for at det ikke straks skal fly av gårde.

Det begynner å skye til like før satellitten skal dukke opp, men skylaget er tynt, slik at satellitten vil skinne igjennom skyene. Jeg stiller inn kameraet og venter på blinket. Jeg ser atskillige satellitter, men den lyssterke som jeg venter på, ser jeg ikke.

Lørdag 14. februar.
Det lysner og jeg spenner på meg skiene. I dag skal jeg ikke gå til fjells, og slik unngå tåke; jeg går inn i Adventdalen under et vekslende skydekke, i det ene øyeblikket skya, i det andre klart, men vinden er roligere. Da jeg var her i desember, var det med hundespann; det var en flott opplevelse under en daghimmel med stjerner og nordlys. Etter få timer må jeg vende tilbake til byen for å rekke en avtale. Jeg rekker å se etter en ny Iridium-satellitt, men heller ikke den dukker opp.

Jeg har avtalt å gå inn i ei grotte i Longyearbyen med sju andre. Disse grottene skapes av vann om sommeren, og de endrer seg fra år til år. Under breen kryper vi igjennom et nettverk av ganger; det er virkelig en fremmend og interessant verden.

Søndag 15. februar Dagen gir meg den siste sjansen til en skitur, men været er urolig; det snør med snøfokk. Jeg går opp Larsbreen og håper det beste. Først ser jeg litt, så ingenting.

På toppen av breen blir sikten svært dårlig; av og til skimter jeg med nød og neppe steiner og jeg anslår sikten til 25 meter.

Jeg skifter kurs mot Kistefjellet; kanskje er det på toppen et utsyn over byen. Jeg følger eggen, på hver side er det ingenting å se. Jeg kommer til toppen; hadde det vært klarvær, ville byen ha ligget ved foten av fjellet; men nå skimter jeg den knapt. Jeg hviler og eter en frossen lunsj. Brått klarner det, og jeg ser byen og tar fram fotoutstyret. Men raskt skyer det til, deretter slår så sterke vindkast over meg fra øst at jeg frykter at jeg ikke kan holde på utstyret. Igjen gir jeg opp, pakker og går ned breen.

Den nedre delen av breen er bratt, jeg tar ikke sjansen på å gå ned med ski på beina og tar dem av. Jeg aker meg forsiktig nedover, men i et øyeblikk faller jeg ukontrollert. Hei sann! Ei ski glipper unna for meg! I forvirringa mista jeg den dessverre; og nå raser den sannelig rett til hols i breen, ved kanten stopper den et øyeblikk, så, akk, forsvinner den i djupet. Meg jeg, for å si det slik, gav forsåvidt skia i bytte for meg sjøl. Uten særlig håp om å få skia opp igjen tar jeg meg fram til kanten for å se etter den, og der, utrulig nok, ser jeg skia ligge nedi grotta. Uten særlige vansker klatrer jeg ned, henter den tapte skia og klatrer opp.

Den samme kvelden klarner det. Jeg håper å observere en ny satellitt; klokka 19:03:58 skal den dukke opp, og den vil lyse 500 ganger sterkere enn Sirius. Jeg rigger til fotoutstyret ved fjæra, men jeg ser den ikke.

Likevel så jeg én satellitt i dag, som ikke fins i lista mi. Jeg noterte: Tidspunkt: 15:58, asimut: 290° ą20°, elevasjon: 18° ą4°, størrelse: -5 ą1.

Jeg gleder meg heller over at været har blitt svært godt; midt i sentrum av byen står jeg, og så mange stjerner! her ser jeg Melkevegen og stjerner av femte størrelse. Nær senit står polarstjerna, mot sør ser jeg Orion, mot nord Herkules. Jeg tar noen bilder som fanger opp stjerner ned til niende størrelse.

I dag, som jeg seinere fikk vite, rusla to bjørner ute på fjordisen like ved Longyearbyen.

Mandag 16. februar.
Ved totida skal jeg reise tilbake til fastlandet. Nå på den femte dagen legger jeg merke til at det første lyset kommer én time tidligere og mørket én time seinere. Ved sju-åtte-tida skjønner jeg hvilket vær den nye dagen bringer; innen en time er lyset slik at det nesten tar pusten fra meg. Det er fullstendig klart, jeg kjenner bare en linn bris; sjøl om temperaturen er falt til under -20°, føles den varm. Jeg går rundt uten lue og vanter og det føles bra. Jeg har ikke lyst til å reise i dag!

Og dette blir virkelig en magisk dag. For 16. februar er den første dagen i året når solstrålene når fjelltoppene. Jeg skulle ønske jeg kunne gått til en fjelltopp, men det er ikke tid. Derimot går jeg opp gruve 2-fjellet, sjøl om det ikke er høgt nok for sola til å nå det, og jeg venter på det magiske øyeblikket. Midt på dagen maler sola fjelltoppene i en mørkerød farge, nettopp slik jeg forestilte meg det. Virkelig fantastisk.

Etter et par timer innhyller igjen det blå lyset dagen. Fra flyet tar jeg de siste fotografia av dette magiske landet.

Snart setter et forrykende uvær inn over byen: uten omslag til det varmere måles vindkast ved flyplassen til 36m/s. Au!

Hjemme igjen løser jeg mysteriet hvorfor jeg ikke så satellittene. Banedataene var for gamle. Nye data bekrefter det, for med disse fant jeg igjen den ene observasjonen jeg gjorde: 15:57:41, asimut: 270°, elevasjon 21°, størrelse: -6,0.